Ricky Gervais fra the office!

Mumling i visse kretser vil ha det til at jeg er for treg med å oppdatere bloggen min. Dette kan komme fra mitt problem med å finne min form innenfor sjangeren. En blogg er jo tross alt en slags offentlig dagbok. Et oksymoron hvis jeg noen gang har forstått hva ordet betyr. Hvordan skal en slik personlig skrivemåte overføres med tanke om at noen kanskje skulle gidde å klikke innom den? Bah! Unnskyldninger, jeg er bare lat som skrivestig presiserer. Skrivestig må gjerne slutte å kalle meg Eskild på sin hjemmeside. Kjetil eller Unge Herr Sørenssen takk. De som vil lese om hvordan skrivestig dro en skikkelig aprilsnarr på meg, kan lese om det på bloggen hans.


Som alle vet er det påske, den tiden av året vi feirer at en skjeggete kar ble korsfestet for våre synder. Hvordan gjør vi dette? En enkel formel kan forklare alt. Korsfestelse + Skjegg x Synd = Hyttetur. Jeg feirer ikke på denne måten, men velger i stedet for å feire ved å sitte på verandaen min og lese. Fiksjon og pensum om hverandre. Sleng inn en pils og noen gode filmer og jeg har en uke uten like. Jeg blir selvfølgelig tvunget til å bli med på sosial aktivitet (dvs fyll) av de få hjemmeværende vennene mine, men dette stjeler ikke fra faktum at jeg får veldig mye tid for meg selv.

Jeg ser at Skrivestig har bilder hele tiden. Mitt er fra 80-talls new-wave bandet Seona Dancing. Kjenner du igjen han kjekkasen til høyre? Se nøye etter, det er Ricky Gervais, skaper og hovedrolle innhaver av The Office. www.seonadancing.com har mer info om denne popduoen som kom med to singler i 1984. Den ene sangen er overraskende ok, om forferdelig uorginal. Dere som ikke har sett The Office, skaff tak i begge sesonger i dag. Veldig morsomt.


Nå hører jeg på Fun House og drikker en rolig pils. Vel, så rolig en pils kan bli mens man hører på The Stooges. Skål!

Han er tilbake

Etter en lovende debutblogg bestemte kreftene som rår at en slik kreativ kraft ikke kan slippes løs på nettet. Dermed bestemte nextgentel, også kjent som Lucifers Høyre Hånd, at de skulle "miste" min nettforbindelse for %&#te gang. Flere uker og lange telefoner senere greide Lucifers Høyre Hånd omsider å fikse problemet. Jeg skulle gjerne postet en sang som ytterligere beskrev mit hat for nextgentel. Desverre ble min lyriske muse brukt opp i forrige post sin poetiske hyllest til Martin.

Nå sitter jeg og prøver å oversette 15 sider faglig tekst til engelsk. Dette er mye arbeid for en søknad til et universitet jeg bare vurderer å begynne på. Ellers er det filmfestival her i byen. Høydepunktene har vært Werner Herzogs Grizzly Man og den italienske The Consequence of Love. Ingen filmfestival er komplett uten minst en deprimerende film om voldtekt og incest, gjerne med empatiske øyne. Alle disse kriteriene ble møtt i den tyske filmen The Free Will. Jeg skulle gjerne skrevet mer om hvor god den er, men jeg blir deprimert av tanken på den.

Nå må jeg fortsette oversettelsen. Poster tilbake snart.

Noen enkle sjeler mener at man må ha et liv før man gjør betraktninger om det. Dermed må jeg for denne bloggen enten a) skaffe meg et liv, b) late som om jeg har et liv eller c) definere hva man egentlig mener med å ha et liv.

Mens jeg funderer dette kan jeg fortelle om min hyggelige tilstand i dag. Etter en trivelig kveld med musikknerding hos Bjørn David og to små glass vin på skydsstasjonen, var jeg på vei hjem. Klokken var 01:30 og jeg mente at jeg trygt ville rekke forelesningen 12:00 neste morgen. Min hånd søkte tilfeldig ned i lommen, hvor den oppdaget en mangel. Det manglende objektet var et lite knipe med metalliske åpningsredskap, også kjent som nøkler. For å gjøre situasjonen enda bedre, gikk min mobil tom for batteri . Dette er forøvrig løgn, min mobil hadde vært tom i flere timer, men jeg tok meg kreativ lisens med sannheten for dramatisk effekt.

Boende i andre etasje med en jente som ikke våkner av at jeg har nachspiel i rommet ved siden av, våget jeg ikke turen hjem. Målet stod klart for meg: 3B, hvor teatergjengen hadde tenkt seg da jeg kort stund før sa adjø til dem. Til min forargelse var ingen av dem på 3B. Da mine damer og herrer, gjorde jeg noe jeg aldri ellers hadde gjort: jeg gikk inn på Vista.

Der ble jeg møtt av det jeg antar for å være den største forsamlingen silikon i Trondheim by, men også av en vennlig sjel ved navn Martin. Martin, en venn av en venn jeg kun hadde møtt en gang før, hørte sympatisk på min sørgelige fortelling. Denne helgenen tilbød meg villig sin sofa for kvelden. Martin, hvis du noen gang leser dette, jeg har skrevet et dikt til din ære. Det lyder slik:

Martin Martin
Hipp Hurra
Martin Martin
Han er bra

Nå har jeg omsider, etter fire timer søvn på fremmed sofa, kommet meg hjem. Spørsmålet gjenstår: skal jeg på forelesning om få timer? Eller skal jeg legge meg til en søvn ingen vekkerklokke kan forstyrre? Og hva mener man egentlig med å ha et liv?